vi har alle vært der en gang tror jeg.
der hvor alt føles håpløst.
der hvor man ikke har lyst å stå opp fra senga.
ikke lyst å trekke opp gardinene fordi, mørket er så altfor behagelig å matcher sinnstemningen vår.
vi er alle forskjellige, det er så altfor mye forskjellig som gjør at det bikker til depresjon.
noen får slag etter slag, å koster av knærne i håp om en ny og bedre fremtid, andre legger seg ned etter første slag, fordi ingen kan hjelpe, ingen forstår eller man er ganske enkelt ensom.
sannheten er at det er for mye sannhet i uttrykket "man er sin egen lykkes smed"
i og for seg kan nettverket vårt å vennene våre bygge oss opp, men det er vel allment kjent at hvis våre venner sier "du klarer dette" så er det lett å si tilbake " nei jeg gjør ikke det, ikke denne gangen".
men om man snur det, å heller tar disse vennene som har troen på oss å backer opp med gode ord, å legger dem som grunnsteiner... JA! det er noen som har troen på meg, jeg skal klare dette også. så er man kommet langt.
videre så bør man søke hjelp, å hjelper ikke hjelpen den første gangen, så må man forsøke videre. det å få hjelp i seg selv er ikke så lett, man må gå på kompromiss med stoltheten sin, man må faktisk be ett annet menneske om å være hard med seg selv, fordi man for en periode har glemt hvordan.
men det er viktig at man her tenker, at di negative tankene er hardere enn di harde ordene til hjelperen din.
ett annet nøkkelord er trening.... nå fnyser du sikkert av det jeg skriver. å det skal du få lov til! men les videre...
den dagen du våkner å tenker, idag orker jeg ihvertfall ikke å gå tur! det er AKKURAT den dagen du skal ta på deg de gode skoene å gå den turen. det er DEN dagen den turen gjør underverker! man kan føle seg trett og sliten når tankene og depresjonen herjer som mest, men det er den slitsomhetsfølelsen man får av å slite kroppen litt som gir den gode søvnen.
ernæring er også kjempe viktig. jeg vet kanskje bedre enn mange andre hvor utrolig godt det smaker med 200g melkesjokolade når man e nedstemt. å på ett tidspunkt i denne sjokoladeplata, så føler man at man er lykkelig. men tenker man da ett steg videre før man bryter opp papiret, den følelsen man har etterpå? er den god? føler du deg bedre fordi du trykket 200g med melkosjokolade i tryne?
jeg trenger medisiner.... mange forteller seg selv dette... men lurer på om alle di som forteller seg selv dette, vet at medisiner demper symptomer, og gjør en til dels istand til å fungere... at de ikke gjør oss friske, den jobben må vi gjøre selv. medisinene kan bare gi oss det dyttet vi trenger, så i en liten periode, så kan det være riktig med medisiner (så lenge legen ikke har gitt deg en diagnose som krever langsiktig medisinsk behandlig)
men man må i all hovedsak gjøre jobben selv.
ta dette fra ei som har karret seg opp fra bunnen, det handler ikke om hvor fort du når toppen, eller hvor mange tilbakeslag du har, det viktigste er at du fortsetter. for gjør du disse tingene, så vil di positive tilbakemld komme av seg selv, å på dem er det vi vokser, å når vi har gjort oss fortjent til dem, hvor mye bedre føles det ikke?
folk kan si mye til oss, dessverre er det altfor lett å ta til seg alt det negative, for det er slik vi føler oss. men plukk ut alt det negative... ta inn det positive, skriv gjerne dagbok, på ett så enkelt stadie som at "idag sa den og den personen det og det til meg... å DET fikk meg til å føle meg bra!"
disse tingene har hvertfall fått meg langt her i livet.... husk! det er kun du som kan følge drømmene dine, vi andre kan bare stå på sidelinja å heie på deg! <3
