Automatisk negativ tankegang

vi har alle vært der en gang tror jeg.
der hvor alt føles håpløst.
der hvor man ikke har lyst å stå opp fra senga.
ikke lyst å trekke opp gardinene fordi, mørket er så altfor behagelig å matcher sinnstemningen vår.

vi er alle forskjellige, det er så altfor mye forskjellig som gjør at det bikker til depresjon.
noen får slag etter slag, å koster av knærne i håp om en ny og bedre fremtid, andre legger seg ned etter første slag, fordi ingen kan hjelpe, ingen forstår eller man er ganske enkelt ensom.

sannheten er at det er for mye sannhet i uttrykket "man er sin egen lykkes smed"
i og for seg kan nettverket vårt å vennene våre bygge oss opp, men det er vel allment kjent at hvis våre venner sier "du klarer dette" så er det lett å si tilbake " nei jeg gjør ikke det, ikke denne gangen".
men om man snur det, å heller tar disse vennene som har troen på oss å backer opp med gode ord, å legger dem som grunnsteiner... JA! det er noen som har troen på meg, jeg skal klare dette også. så er man kommet langt.
videre så bør man søke hjelp, å hjelper ikke hjelpen den første gangen, så må man forsøke videre. det å få hjelp i seg selv er ikke så lett, man må gå på kompromiss med stoltheten sin, man må faktisk be ett annet menneske om å være hard med seg selv, fordi man for en periode har glemt hvordan.
men det er viktig at man her tenker, at di negative tankene er hardere enn di harde ordene til hjelperen din.
ett annet nøkkelord er trening.... nå fnyser du sikkert av det jeg skriver. å det skal du få lov til! men les videre...
den dagen du våkner å tenker, idag orker jeg ihvertfall ikke å gå tur! det er AKKURAT den dagen du skal ta på deg de gode skoene å gå den turen. det er DEN dagen den turen gjør underverker! man kan føle seg trett og sliten når tankene og depresjonen herjer som mest, men det er den slitsomhetsfølelsen man får av å slite kroppen litt som gir den gode søvnen.
ernæring er også kjempe viktig. jeg vet kanskje bedre enn mange andre hvor utrolig godt det smaker med 200g melkesjokolade når man e nedstemt. å på ett tidspunkt i denne sjokoladeplata, så føler man at man er lykkelig. men tenker man da ett steg videre før man bryter opp papiret, den følelsen man har etterpå? er den god? føler du deg bedre fordi du trykket 200g med melkosjokolade i tryne?
jeg trenger medisiner.... mange forteller seg selv dette... men lurer på om alle di som forteller seg selv dette, vet at medisiner demper symptomer, og gjør en til dels istand til å fungere... at de ikke gjør oss friske, den jobben må vi gjøre selv. medisinene kan bare gi oss det dyttet vi trenger, så i en liten periode, så kan det være riktig med medisiner (så lenge legen ikke har gitt deg en diagnose som krever langsiktig medisinsk behandlig)
men man må i all hovedsak gjøre jobben selv.
ta dette fra ei som har karret seg opp fra bunnen, det handler ikke om hvor fort du når toppen, eller hvor mange tilbakeslag du har, det viktigste er at du fortsetter. for gjør du disse tingene, så vil di positive tilbakemld komme av seg selv, å på dem er det vi vokser, å når vi har gjort oss fortjent til dem, hvor mye bedre føles det ikke?
folk kan si mye til oss, dessverre er det altfor lett å ta til seg alt det negative, for det er slik vi føler oss. men plukk ut alt det negative... ta inn det positive, skriv gjerne dagbok, på ett så enkelt stadie som at "idag sa den og den personen det og det til meg... å DET fikk meg til å føle meg bra!"

disse tingene har hvertfall fått meg langt her i livet.... husk! det er kun du som kan følge drømmene dine, vi andre kan bare stå på sidelinja å heie på deg! <3

barndommen min

i kveld såg jeg en film sammen med bestekompisen min.
 filmen het rise of the guardians, den fikk tankemølla mi igang,
tenke tilbake på kordan det var å være barn.
så enkel i tankegangen, naiv nok til å tro når foreldrene til vennene mine sa at det nyttet å be til gud,
så jeg satte meg på sengekanten å ba om en fiolin. jeg fikk aldri den fiolinen til min store forskrekkelse.
eg huske eg trudde på julenissen, men det eina året hadde eg jo vært så snill at eg hadde to julenisser på besøg, å PAPPA SATT I STUÅ!  tannfeen hadde eg og ofte på besøg. påskeharen va med påskeegg te meg, og jack frost? jo han va der han og. men den eg huske aller best, va ole lukkeøye. mamma brukte å synga sangen om ole lukkeøye te meg når eg va liten. nå synge eg an te datterå mi. for det e viktig å tro på han, for det e han så gjer oss alle di vakre drømmene me har, som me tørr å bringa ut i verden.
ja me bringe di såpass med oss ut i verden at me tørr å våga oss ut i kjærligheten, at me tørr å strekka oss itte mål me ellers aldri ville turd, nettopp for me såg for oss i drømmen, kor flott det ville bli.

eg trur me trenge drømmene våre like fremt som erfaringene livet gjer oss.. erfaringene våre forme oss, og drømmene gjør at me tørr å fortsette den lange trøblete stien. drømmene gir oss ett løfte om noge bedre, mens erfaringene våre gir oss en liten påminnelse om at me kanskje ska ver litt mer forsiktige før me hoppe med begge beina uti noe.

for min del har både drømmene og erfaringene mine forma meg te den eg e idag, å vist meg at me mennesker oppnår aldri heilt potensiale vårt. 

eg trur foreksempel ikkje på gud og jesus lengre, eg trur på ying/yang, eg trur på sjebnen og øyeblikkene.
det e alltid noge godt i det vonda, og alltid noge vondt i det gode.
sjebnen e me på å bestemma kem så ska kryssa veien vår, å ka me ska lera av di.

å øyeblikkene, di gode? de e der for å minna oss på å smila, å di vonda på å minna oss på kordan me ikkje vil ha det.

eg e sikker på at hvis eg ber deg legga deg på ryggen, å pusta me magen, å se for deg øyeblikk der verden sto stille i ditt liv, så vil du se ein aldeles vakker film foran øynene dine. å husk di vonde øyenblikkene e vakre di og, for de gjorde deg sterk, stødig og rakrygga, de fekk deg dit du e idag...

å tro du meg, det komme te å komma dager der du vil gi opp, legga deg ner å ta dynå øve hodet, bare forsvinna å bli glemt å glemma verden, men ikkje gjør det. for det e så mye meir der ute som e verdt det.

f.eks viss du ikkje e mor eller far, TENK den dagen du ska få ungen din i armene første gang, eller hørra barnet ditt le. kan du ikkje få barn, tenk på niesene og nevøene dine (ja til og med dei du e "tante/onkel" te fordi vennene dine har fått barn)
tenk på alle smilene du vil bringa i folk, tenk på alle gangene folk komme te å sei at akkurat du e spesiell i deiras liv.

eg trur me mennesker e skapt for kverandre, eg trur det e meiningå me ska bygga kverandre opp, uansett om me kjenne kverandre eller ikkje. tenk om det smilet og "hei"ë du gav ein fremmed idag endra dagen te den eine personen idag. nok te at han/hun smilte te ein annen person, å det går videre. ja eg vett eg ikkje e ett geni med disse tankene, for det e mange som har tenkt di før meg, men me trenge ein konstant påminnelse på at "ME KAN ENDRA VERDEN LITT ETTER LITT BARE ME PRØVE"

eg og har lært, at barndomsnaiviteten forsvinne, an bler knust ittekvert som me blir eldre, det i form av ting som at me trur foreldrene våre e udødlige, å mamma plutselig dør.
som at me trur det finnes den rette... men det vise seg å være mange frosker å kyssa på veien mot den rette...

som å sitta å tro at be så ska du få, men sannheten e, man må faktisk jobba for det me vil ha, å dit me vil i verden.

moralen med dette innlegget e vel....

tørr å være litt blåøyd å naiv... tørr å tro på julenissen og påskeharen...

tørr å rope litt på ole lukkeøye innimellom.. si hei, si unnskyld, til en fremmed, 

rett opp ryggen, me leve bare ein gang, me komme aldri levane fra det... 

men me må gjørr det verdt det, for når alt komme te alt, så e det jordå me overlate te ungene våre som e igjen.