barndommen min

i kveld såg jeg en film sammen med bestekompisen min.
 filmen het rise of the guardians, den fikk tankemølla mi igang,
tenke tilbake på kordan det var å være barn.
så enkel i tankegangen, naiv nok til å tro når foreldrene til vennene mine sa at det nyttet å be til gud,
så jeg satte meg på sengekanten å ba om en fiolin. jeg fikk aldri den fiolinen til min store forskrekkelse.
eg huske eg trudde på julenissen, men det eina året hadde eg jo vært så snill at eg hadde to julenisser på besøg, å PAPPA SATT I STUÅ!  tannfeen hadde eg og ofte på besøg. påskeharen va med påskeegg te meg, og jack frost? jo han va der han og. men den eg huske aller best, va ole lukkeøye. mamma brukte å synga sangen om ole lukkeøye te meg når eg va liten. nå synge eg an te datterå mi. for det e viktig å tro på han, for det e han så gjer oss alle di vakre drømmene me har, som me tørr å bringa ut i verden.
ja me bringe di såpass med oss ut i verden at me tørr å våga oss ut i kjærligheten, at me tørr å strekka oss itte mål me ellers aldri ville turd, nettopp for me såg for oss i drømmen, kor flott det ville bli.

eg trur me trenge drømmene våre like fremt som erfaringene livet gjer oss.. erfaringene våre forme oss, og drømmene gjør at me tørr å fortsette den lange trøblete stien. drømmene gir oss ett løfte om noge bedre, mens erfaringene våre gir oss en liten påminnelse om at me kanskje ska ver litt mer forsiktige før me hoppe med begge beina uti noe.

for min del har både drømmene og erfaringene mine forma meg te den eg e idag, å vist meg at me mennesker oppnår aldri heilt potensiale vårt. 

eg trur foreksempel ikkje på gud og jesus lengre, eg trur på ying/yang, eg trur på sjebnen og øyeblikkene.
det e alltid noge godt i det vonda, og alltid noge vondt i det gode.
sjebnen e me på å bestemma kem så ska kryssa veien vår, å ka me ska lera av di.

å øyeblikkene, di gode? de e der for å minna oss på å smila, å di vonda på å minna oss på kordan me ikkje vil ha det.

eg e sikker på at hvis eg ber deg legga deg på ryggen, å pusta me magen, å se for deg øyeblikk der verden sto stille i ditt liv, så vil du se ein aldeles vakker film foran øynene dine. å husk di vonde øyenblikkene e vakre di og, for de gjorde deg sterk, stødig og rakrygga, de fekk deg dit du e idag...

å tro du meg, det komme te å komma dager der du vil gi opp, legga deg ner å ta dynå øve hodet, bare forsvinna å bli glemt å glemma verden, men ikkje gjør det. for det e så mye meir der ute som e verdt det.

f.eks viss du ikkje e mor eller far, TENK den dagen du ska få ungen din i armene første gang, eller hørra barnet ditt le. kan du ikkje få barn, tenk på niesene og nevøene dine (ja til og med dei du e "tante/onkel" te fordi vennene dine har fått barn)
tenk på alle smilene du vil bringa i folk, tenk på alle gangene folk komme te å sei at akkurat du e spesiell i deiras liv.

eg trur me mennesker e skapt for kverandre, eg trur det e meiningå me ska bygga kverandre opp, uansett om me kjenne kverandre eller ikkje. tenk om det smilet og "hei"ë du gav ein fremmed idag endra dagen te den eine personen idag. nok te at han/hun smilte te ein annen person, å det går videre. ja eg vett eg ikkje e ett geni med disse tankene, for det e mange som har tenkt di før meg, men me trenge ein konstant påminnelse på at "ME KAN ENDRA VERDEN LITT ETTER LITT BARE ME PRØVE"

eg og har lært, at barndomsnaiviteten forsvinne, an bler knust ittekvert som me blir eldre, det i form av ting som at me trur foreldrene våre e udødlige, å mamma plutselig dør.
som at me trur det finnes den rette... men det vise seg å være mange frosker å kyssa på veien mot den rette...

som å sitta å tro at be så ska du få, men sannheten e, man må faktisk jobba for det me vil ha, å dit me vil i verden.

moralen med dette innlegget e vel....

tørr å være litt blåøyd å naiv... tørr å tro på julenissen og påskeharen...

tørr å rope litt på ole lukkeøye innimellom.. si hei, si unnskyld, til en fremmed, 

rett opp ryggen, me leve bare ein gang, me komme aldri levane fra det... 

men me må gjørr det verdt det, for når alt komme te alt, så e det jordå me overlate te ungene våre som e igjen.